Å flykte til ufrihet

Dette er et bok-essay knyttet til Hanna Gadbans bok «Min jihad: Jakten på liberal islam». Teksten sto opprinnelig på trykk i tidsskriftet Minerva.

Hanna

«Det jeg ikke skjønner med landene deres er at det finnes islamister der»

Ordene kommer fra en palestiner jeg ble kjent med for et par år siden. Vi kjører gjennom Jordan-dalen og diskuterer stort og smått. Jamal har nettopp gitt uttrykk for sin avsky mot Hamas og andre islamister som ødelegger for vanlige mennesker i Palestina. «Det jeg ikke skjønner», fortsetter han, « er at folk flykter fra den dritten som Hamas står for, kommer til land med frihet de bare kunne drømt om i hjemlandet og fortsatt ender opp med å støtte krefter som vil ta fra dem den samme friheten».

Disse korte formuleringene fra en glovarm biltur i Jordandalen dukker til stadighet opp i tankene mine når jeg leser den nye boka til Hanna Gadban. Gadban har skrevet boka «min Jihad: jakten på liberal islam». Hun er født i Irak, men flyktet til Sverige under Saddam Hussain. Hun beskriver seg selv som feminist, muslim og liberaler. Med det utgangspunktet er det naturligvis ingen vei utenom en rekke beskyldninger om å spre islamofobi og rasisme.

Forfatteren har selv for lengst forkastet bokstavtro islam til fordel for en liberal religionsforståelse som minner veldig om resonnementer jeg ofte hører fra liberale kristne. Hun tror på en form for gud, men ser på sin tro først og fremst som en sak mellom Han, eventuelt Hun, og henne selv.

Noe av det mest oppsiktsvekkende med boka til Gadban er den omfattende jobben hun har gjort i å avdekke salafismens og wahabbismens innflytelse blant muslimske foreninger og moskeer i ulike deler av Sverige. Wahabbismen, ofte kalt salfisme av tilhengere, er som kjent statsideologien til det islamistiske styret i Saudi-Arabia og kjennetegnes ved bokstavtro tolkning av koranen, sharialovgivning og streng kjønnsapartheid. Hanna Gadban kan vise til en rekke ledende svenske muslimer som har sin utdanning fra det islamistiske og Saudiarabiske universitetet i Medina.  At denne reaksjonære ideologien har fått fotfeste enkelte steder i Sverige er ille nok. Enda mer alvorlig er det imidlertid, som Gadban avdekker, at flere av de ledende salafistiske figurene i Sverige også har tilegnet seg posisjoner innenfor organisasjoner som jobber med antirasisme og mot islamofobi. Flere av disse har stort gjennomslag i offentligheten og mottar i tillegg støtte fra den svenske staten.

En av de som trekkes frem i boka er den salfistiske Amaj Aziz. Aziz er sentral i flere islamofobiprosjekter og har i den forbindelse blant annet en TV-opptreden i 2013. Anledningen er at han beskylder det TV-programmet uppdrag granskning for islamofobi etter at de avdekker urovekkende holdninger mot kvinner i enkelte moskeer. Blant annet blir kvinner oppfordret til ikke å anmelde partnervold. Aziz pleier videre et omfattende samarbeid med den enda mer kontroversielle predikanten Bilal Phililps som han inviterer til å snakke på en konferanse om nettopp islamofobi. Philips er blant annet kjent for å mene at utroskap og homofili skal straffes med døden, for å unnskylde selvmordsbombing og å støtte barneekteskap.

At antirasistiske organisasjoner blir kuppet av folk med ekstreme personer med en tydelig ideologisk agenda er dessverre heller ikke et ukjent fenomen for oss nordmenn. Det har i hvert fall to meget skadelige virkninger. For det første er det det meget hemmende for den offentlige debatten når begreper som rasisme og islamofobi blir omdefinert til å gjelde alle som er uenige i bestemte ideologiske og religiøse agendaer. I følge Gadban er det nettopp dette som har skjedd i Sverige.  Her har utviklingen vært at selv muslimer, som henne selv, jevnt og trutt blir beskyldt for islamofobi rett og slett fordi det man fronter er feil versjon av islam.

Hat mot muslimer er et reellt problem i både Norge og Sverige. Aftenposten har de siste ukene dokumentert flere tilfeller av hatvold og oppfordring om vold og trusler mot muslimer i Norge. Både debatten og muslimer som blir utsatt for hets og vold taper når ekstreme krefter blander dette sammen med legitim religionskritikk. Både antirasismen og feminismen mister sin kraft når den går over i relativisme.

Blant de mer hjerteskjærende scenene er når vi møter en av Gadbans venninner, Nour. I likhet med forfatteren er hun født i Irak, men i oppveksten i Rinkeby opplevde hun en så omfattende sosial kontroll at hun uttrykte glede når asylsøknaden til familien ble avslått og de måtte returnere til Irak.  Historien er et vitnesbyrd om et samfunn som er så opptatt av toleranse at det ender opp med å støtte religiøse overhoders kamp for kontroll over unge kvinner.

Mye av kampen for en mer liberal islam må uten tvil tas innenfra. Allikevel er faktum at det svenske storsamfunnet tar stilling i en intern religiøs kamp den dag i dag. For hver tilpasning man gjør til religiøse særkrav og hver undertrykkende skikk man ser gjennom fingrene med tar man i realiteten stilling for de mest konservative om begrenser rommet for alle krefter som måtte ha en mer liberal agenda.

Kampen mot ekstrem islam er full av paradokser. Blant de tydeligste er hvordan mye av den strengeste hetsen av muslimer ikke bare kommer fra høyreekstreme, men også fra muslimer med en mer ortodoks tolkning av religionen sin. En av de største oppgavene for det svenske samfunnet blir å føre en politikk som sikrer både menneskerettigheter, likestilling og reell religionsfrihet for alle mennesker. Ikke bare de som nyter godt av Saudi-Arabiske oljepenger.

Reklamer

Mullahens menneskerettigheter

Krekars kritikk mot det norske systemet er et levende bevis på at det fungerer

(Opprinnelig publisert i Klassekampen 12.10-15)

Krekar

Mandag 12. oktober ankommer Mullah Krekar nok en gang scenen han omtaler som et teater, for oss andre bedre kjent som retten. Denne gangen er han tiltalt for oppfordringer til straffbare handlinger og trusler etter at han blant annet omtalte Charlie Hebdo- angriperne som helter og opplyste om sine intensjoner om å sende gaver til den som eventuelt måtte ta livet av en navngitt koranbrenner. Med seg inn på teaterscenen bærer hovedpersonen med seg en hjemmesnekret plakat hvis budskap sporenstreks blir videreformidlet til det norske folk via samtlige store redaksjoner.

Krekars budskap var følgende:

«Dette er:
– 54. gangen jeg er i retten!
– 35 siktelser!
– 13 år uten rettigheter!
– 1250 dager i fengsel for «trusler»!
– Skamløst 😀 (ja, det er et smilefjes. Min anm.) Hvor er menneskerettighetene?»

Plakaten kan ikke sies å være noe annet enn særdeles treffende. Dog ikke på den måten forfatteren har forestilt seg. Hvis vi tar et nærmere blikk på Krekars CV finner vi en langtekkelig merittliste.  Vi finner oppbygningen av ihvertfall en terrororganisasjon, at han ble satt på FNs terrorliste allerede i 2006, en oppholdstid i Norge på snart 25 år til tross for et utvisningsvedtak i 2003, vi finner gjentatte og hardnakkede trusler, deriblant drapstrusler rettet mot Norges nåværende statsminister. Listen er lang.  Den lite imponerende CVen til tross; Krekar er fortsatt i Norge fordi det er for farlig å sende han tilbake til Irak. Han har en meget høy frekvens på oppmøte i retten fordi hver enkelt forbrytelse behandles individuelt og rettferdig i et demokratisk land.

Det er nok av land i verden som ville gjort det annerledes. Det er nok av land som ikke ville lidd store kvaler med å sende han til en ventende galge i Irak. Det er også nok av land som ville sett litt mindre raust enn Norge på drapstrusler mot egen statsminister. For ikke å snakke om land som ville gitt en mindre raus behandling til en som lot skattebetalerne finansiere sin tilværelse mens han brukte tiden sin på å bygge opp en terrorbevegelse i hjemlandet. Det finnes kort fortalt nok av regimer som ville slengt en slik skikkelse ned i en mørk celle og ikke brydd seg nevneverdig om hvor de gjemte nøkkelen.

Men Norge gjør ikke slikt. I Norge kan terrorfinansierende, statsministertruende, ekstremister uten lovlig opphold bruke ytringsfriheten sin i en åpen og rettferdig rettsak. I Norge kan en slik person være trygg nok på en saklig behandling i rettssystemet at han tillater seg et smilefjes før det retoriske spørsmålet om hvor menneskerettighetene hans har blitt av.

De samme rettighetene som Krekar så bevisst benytter seg av i sin kamp mot det norske systemet er han på sin side hellig overbevist om at ikke har noe for seg. Motstanderne av hans teologiske univers fortjener ingen ytrings- eller religionsfrihet i følge han selv. Og de som allikevel skulle være så frekke å forsøke seg på å praktisere en slik frihet fortjener ikke en gang den mest grunnleggende retten av dem alle, nemlig retten til liv.

Rettsakene mot Krekar er på sin måte interessante. Ikke fordi han har noe spesielt originalt eller spennende å si, men fordi rettsakene i seg selv viser avgrunnen mellom det systemet Krekar nyter godt av og det systemet han ønsker seg. Når han står i en fri rettsal og bruker sin ytringsfrihet til å spre budskapet om sine manglende menneskerettigheter, et sett med rettigheter han altså ikke anerkjenner, vises denne avgrunnen frem på sitt mest elegante. Et bedre forsvart for vårt system skal man lete lenge etter.

Høyresiden truer eiendomsretten

Boligpolitikk

Det er liten tvil om at det lønner seg å investere i bolig. Med lave renter, lav risiko og en rekke skattefordeler er det få som har klart å tape penger på boliginvesteringer i Norge i løpet av de siste 20 årene. Det får konsekvenser. Som klassekampen har omtalt, er 1 av 5 boliger i Oslo såkalte sekundærboliger. Altså boliger som primært leies ut til andre. Tallene er høye også i de andre byene. Stadig flere på venstresiden begynner å skjønne alvoret. Forslag om økt boligbeskatning og reduksjon av rentefradraget er ikke på langt nær så kontroversielt som det var for bare noen år siden.

Debatten som må komme om boligmarkedet kan være en forsmak på hvilke skillelinjer som blir viktige i norsk politikk fremover. Det er nemlig ikke lenger høyresiden som står for en eierlinje i boligmarkedet. Det er vi som ønsker et skifte i boligmarkedet som står for retten til å eie sin egen bolig. Mot oss står alle konservative krefter som tviholder på et boligmarked som tar fra lavinntektsfamilier, ungdom og midlertidige muligheten til å eie stedet de bor. Dagens boligmarked fungerer i dag som en av de største omfordelingene fra fattig til rik og fra ung til gammel. Dagens leietakere er ufrivillige bidragsytere til 68’ernes allerede velfylte pensjonsformuer.

Både Norge og Europa opplever stadig økende forskjeller og konsentrasjon av rikdom på få hender. I tillegg til å være grovt urettferdig er en slik skjevfordeling av goder særdeles lite effektivt. Den økende skjevfordelingen fører til at penger som kunne vært brukt for å få aktivitet i økonomien blir i stedet brukt på å la private formuer vokse seg enda større. Kort sagt: Færre mennesker eier flere ting.

En av hovedutfordringene for verdens fattige i dag er at de rår over verdier som de ikke har eiendomsretten til. Den Peruanske økonomen Hernando De Soto har regnet ut at i Peru er verdien av boligene som fattige mennesker bor i, uten å ha formelt eierskap over, verdt 5 ganger så mye som alle børsnoterte selskap. En slik form for usikkerhet og manglende eiendomsrett er ødeleggende for folks trygghet til å få til noe og investere i verdiene de besitter.

Det er liten tvil om at de fleste av oss foretrekker å eie boligen vår. Det gir oss frihet til å benytte den som vi vil og trygghet for investeringer vi gjør iden. Hvem gidder å pusse opp badet på en leilighet man leier på månedsbasis?  Det samme gjelder for gården, restauranten eller kontoret. Vi er villige til å investere mer tid, krefter og penger hvis det kommer oss selv til gode.  Derfor er det en fordel at eierskapet i økonomien er fordelt på mange fremfor få.

Tankegangen fra boligdebatten må følges opp med nytt engasjement for grundere og lokalt næringsliv. I dagens økonomi er enormt statlig eierskap ikke lenger noe som er verken ønskelig eller mulig i de fleste sektorer som et alternativ til storkapital og kjedemakt. Slik som både Norge og Europa fungerer i dag er høyrepolitikk en bremsekloss for mange mennesker som ønsker å starte og eie sin egen bedrift. Det er en politisk oppgave å vri konkurransefordelene fra stor til liten, fra kjøpesenter til nærbutikk og fra monopoler til mangfold.

Kampen for et samfunn med små forskjeller og rettferdighet er venstresidens historiske oppgave. I en tid med økende global konkurranse, klimakrise og arbeidsledighetskrise er vi avhengig av å organisere økonomien på en slik måte at de beste løsningene kan realiseres. Venstresidens svar i næringspolitikken for å forene de to hensynene må være å sikre tilgang til kapital og sosiale rettigheter for grundere, trygghet til å satse og et system som spiller med og ikke mot de som ønsker å starte for seg selv.

Eksamen i politikk og menneskerettigheter 2015

Denne våren tok jeg eksamen i faget «politikk og menneskerettigheter» på vgs. I forberedelsene registrerte jeg at det er begrenset informasjon om tidligere eksamener ute og at mange sider som tilbyr tidligere oppgaver og svar krever betaling. Som en motvekt vil jeg gi mitt lille bidrag og legge ut årets besvarelse under.

Eksamensdato: 3.6.2015

Oppgave (mer eller mindre presist gjengitt): På hvilke måter er demokratiet og menneskerettighetene i Europa truet eller under press idag? skriv en sammenhengende tekst.

Min besvarelse:

Europa fra samling til polarisering

Gjennom den siste halvdelen av det forrige århundret har vi blitt vant med at hovedregelen i Europa har vært samling, fred og forsoning. Det har riktignok vært situasjoner med både konflikt og krise som på Balkan, trusselen fra venstreekstreme grupper som Baader-Meinhof eller nasjonalistisk terrorisme fra grupper som baskiske ETA eller den irske frigjøringshæren IRA. Til tross for disse spenningene har hovedtendensen gått i retning av fred og forsoning.

Etter andre verdenskrig har de europeiske landene blitt stadig mer integrert. Opprettelsen av kull- og stålunionen, som EUs forløper, var bare starten på en dypt integrert og gjensidig avhengig europeisk økonomi. Etter opprettelsen har samarbeidet gjennom EU blitt både dypere og bredere ved å inkludere stadig flere politiske områder og stadig flere nasjoner.  Vi har lagt bak oss en periode med Berlin-murens fall, slutt på den kalde krigen, innlemming av tidligere østblokkland i det europeiske samarbeidet og, i en europeisk kontekst, lang periode med fred. I samme periode har de europeiske landene opplevd lav arbeidsledighet, høy økonomisk vekst og bygd sjenerøse velferdsstater.

I løpet av noen få år er det tydelige tegn til at bildet er annerledes. Siden finanskrisen slo til for fullt i 2007-2008 har vi vært vitne til økonomiske nedgangstider og skyhøy arbeidsledighet i flere land, kombinert med mangel på oppslutning om og tillitt til det politiske systemet. Vi ser fremveksten av ekstrem islam på den ene siden og stor fremgang for høyrepopulistiske partier på den andre siden.  Samtidig ser vi en tilspisset territoriell konflikt på Krim-halvøya mellom Ukraina og Russland. Generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland, uttrykker sin bekymring i en kronikk i Aftenposten 30. 5

Akkurat dette skjer i dagens Europa: Ny-nasjonalistiske faner vaier, trompetene svarer med toner om militær opprustning. Mediene følger villig opp. Og bidrar til å tegne fiendebilder. Jeg er ikke tilhenger av militære tomrom. De har en tendens til å bli fylt. Men er denne oppbyggingen av spenning løsningen? Hvor skal dette ende?» (Jagland: 2015)

Bekymringene til Jagland er det grunn til å ta på alvor. Konfliktlinjene i dagens Europa er for mange og for tydelige til å kunne overses. Tema for denne oppgaven vil være hvilket press et mer polarisert Europa legger på situasjonen for menneskerettigheter og demokrati.

Økonomiske nedgangstider og synkende tillitt

Så lenge økonomien har vokst jevnt og trutt i Europa har det vært mulig å fordele overskuddet på en måte som har gjort de fleste mer eller mindre fornøyde. I etterkant av finanskrisens inntog i 2007 og 2008 har vi imidlertid vært vitne til en helt annen utvikling. Vi har gått fra en situasjon hvor de fleste land har hatt en arbeidsledighet på et håndterbart nivå til en eksplosjon av ledighet i enkelte land og det er ungdom som rammes verst. I følge en kjent statistikkportal var ungdomsledigheten i Spania i november 2014 på over 50 prosent. Like bak følger Hellas med nesten 50 prosent, Kroatia på 45 prosent og Italia på 43. Også land som Sverige, Frankrike og Irland opplever ledighet på mellom 20 og 26 prosent for ungdom (statista.com: 2014).

Arbeidsledighet skaper frustrasjon. I flere land i Europa ser vi at det går utover både de styrende partiene, men også det politiske systemet generelt. Ifølge en undersøkelse, utført av Transparency International i 2013, gjengitt på nyhetssiden VOA-news, er Europeere i ferd med å miste troen på sine regjeringer. I følge studien kommer det frem at opptil 90 prosent av befolkningen i enkelte land mener politikere er påvirket av korrupsjon (voanews.com: 2013). Denne tendensen bekreftes delvis av en undersøkelse gjort av forskningssenteret Pew research center, som viser påfallende lav tillit til regjeringene i flere Europeiske land. Denne undersøkelsen viser riktignok også at innbyggerne har fått noe mer tillitt til sin regjering i land som Storbritannia, men tendensen er fortsatt vedvarende lav, og i flere tilfeller synkende tillitt (Pew research center: 2014). Denne manglende tillitten til det politiske systemet gir flere utslag. For det første er det rimelig å anta en sammenheng mellom lav tillitt til regjeringen og politikere og synkende valgdeltakelse. Når EU-borgerne gikk til urnene i 2014 var valgdeltakelsen den laveste i unionens historie. Fra et toppunkt på 62 prosent i 1979 falt deltakelsen ned til begredelige 42, 54 prosent i fjor (euroactiv.com: 2014).

I kjølvannet av mistilliten til det politiske systemet etter finanskrisen har det vært en tydelig tendens i Europa til økt oppslutning og spillerom for partier som opererer i ytterkanten av det politiske landskapet. På den ene siden ser vi at venstrepopulistiske og systemkritiske partier som PODEMOS i Spania og Syriza i Hellas er i stand til å gjøre gode valg. I enda større grad gjelder dette fenomenet imidlertid for den andre siden av den politiske skalaen. I gjennomsnitt har høyrepopulistiske partier i Vest-Europa økt sin oppslutning fra under 2 prosent i 1970 til godt over 10 prosent i 2010 (NUPI: 2013).

Hvilken betydning denne fremveksten har å si for den demokratiske utviklingen er omdiskutert. Norsk utenrikspolitisk institutt påpeker på sine nettsider på en forskjell mellom tidligere høyreradikale bølger og den vi er inne i nå. Der hevdes det at tidligere har høyreradikale partier hatt negativ betydning for minoriteters stilling og for demokratisk stabilitet. Dagens høyreradikale partier, hevdes det, utfordrer imidlertid de demokratiske spillereglene i mindre grad (NUPI: 2013). Mot dette resonnementet må det kunne innvendes, som NUPI også er inne på, at det er stor forskjell på høyrepopulistiske partier i ulike deler av Europa. En sammenligning mellom det norske Fremskrittspartiet og ungarske UKIP vil for eksempel være særdeles urimelig. Partier som UKIP og gyllent daggry i Hellas spiller en langt mer aktivistisk rolle enn de mer systemtro partiene og har langt på vei mer til felles med organisasjoner som English Defence League og andre ikke-parlamentariske bevegelser. I tillegg til resultater i valg kan det være fornuftig å se på høyreradikalismen også som et aktivistisk fenomen. Det er flere organisasjoner som har påpekt en økning i vold mot utsatte minoriteter.  Vi har sett moskebrenning i Sverige, romfolk som systematisk trakasseres og bankes opp og en forverret situasjon for LHBT-befolkningen i flere land.

Det er en vanlig teori, blant annet gjengitt på NUPI sine hjemmesider, at økende innvandring og økt fremmedfrykt fører til økt oppslutning om høyreradikale og høyrepopulistiske partier. Imidlertid peker NUPI også på at det ikke finnes noen sammenheng mellom andelen innvandrere i land og oppslutningen om høyreradikale partier (NUPI: 2013). Forfatteren av boka «høyrepopulismens hemmeligheter Ketil Raknes påpeker på sin side at det heller ikke finnes noen sammenheng mellom fremmedfrykten i et land og høyrepopulistisk suksess (Raknes, side 8: 2012). Det finnes også de som hevder at høyrepopulistiske partier spiller en demokratiserende rolle fordi de gir utbredte holdninger et politisk uttrykk. Alternativet, i følge disse, er en økende frustrasjon blant store deler av velgermassen og et økt potensiale for udemokratiske uttrykksformer. Kritikere av denne analysen vil på sin side hevde at udemokratiske og demokratiske høyreradikale miljøer mange steder lever side om side og styrker hverandre. På deler av venstresiden eksisterer det også en oppfatning om at demokratiske høyreradikale partier gir legitimitet til ideer som er enda mer ekstreme fordi de flytter debatten i innvandringsfiendtlig retning.

Ytringsfrihet under press

Det er ikke bare høyrepopulister og venstrepopulister som utgjør ytterpunktene i dagens Europa.  Også ekstrem, politisk islam klarer i stadig større grad å appellere til Europas ungdom. Den ekstreme islamismen fronter en ytterliggående og konservativ tolkning av religiøse tekster med vestlige verdier og imperialisme som tydelig fiendebilde. Den kombinasjonen har vist seg potent nok til å overtale europeiske statsborgere til å begå voldelige handlinger i religionens navn.

Med fremveksten av den islamske staten (IS) har denne utfordringen blitt mer påfallende. Ungdom som blir overbevist av ekstreme tolkninger av islam ender ikke lenger bare opp som forvirrede og kontrære stemmer, men har et konkret politisk og religiøst prosjekt å forholde seg til. Attpåtil et prosjekt som besitter betydelige ressurser i form av penger, folk, våpen og som nå også kontrollerer betydelige territorier.

Mange europeiske politikere er bekymret for den skarpe kamptreningen europeiske statsborgere får i regi av den islamske staten. De fleste europeiske land mangler oversikt over hvem som drar ut, mangler tiltak for de som kommer hjem og selv land med effektiv etterretningstjeneste mangler et entydig lovverk på hvilke reaksjoner som kan vente hjemkomne fremmedkrigere. Møtet med den islamistiske trusselen stiller store utfordringer til våre moderne samfunn.

Det er hevet over enhver tvil om at islamistiske grupperinger er beredt til og i stand til å utføre terrorhandlinger på norsk jord. Både i Paris og København har vi sett at islamkritiske røster har blitt forsøkt stilnet ved hjelp av voldelige angrep med dødelig utfall. I begge tilfeller har gjerningsmennene latt den jødiske minoriteten fått unngjelde i kjølvannet av det opprinnelige angrepet.  Angrepene vitner om at vi er inne i en tid med trangere kår for en av våre viktigste rettigheter, nemlig ytringsfriheten. Innskrenkninger i ytringsfriheten er ikke bare noe som kan vedtas i ulike lands parlamenter. Det er en frihet som i realiteten blir innskrenket hvis det å ytre enkelte meninger er underlagt en realistisk trussel for eget liv og helse. I et slikt klima går både liv tapt som resultat av voldelige reaksjoner på ytringer, men stadig flere ytringer kan også gå tapt som følge av selvsensur.

Mot trusselen fra ekstrem islam er det også mange som vil hevde at det kan oppstå trusler mot både ytringsfriheten og demokratiet. Kritiske røster hevder at både for strenge antiterrorlovgivninger og økt overvåkning er å kompromisse på de verdiene man ønsker å beskytte. Det er flere som har pekt på at vestlige land setter inn uforholdsmessig store tiltak i kampen mot terror i forhold til andre trusler som tar langt flere liv. Kritikerne peker på at ytringsfriheten står under press når vi overvåkes i stadig større grad og at det uansett ikke vil være mulig å helgardere seg mot terror.

Når økt oppslutning for høyreradikale partier møter en økende radikalisering i enkelte islamistiske miljøer er kampene som oppstår fulle av kontraster.  I kryssilden står ytringsfriheten i fare for å lide de største tapene. Som den britiske forfatteren Kenan Malik påpeker i en kronikk i VG er det paradoksalt at en politiker som den svært islamkritiske nederlandske Gert Wilders ønsker å forby koranen samtidig som han selv omtaler muslimer i særdeles krasse ordelag. På den andre siden står muslimer som naturligvis protesterer mot dette, men flere av de ønsker å forby Salman Rushdies «sataniske vers» (Malik i VG: 2015). Europa er mer mangfoldig enn noen gang. Det betyr stadig flere ulike ideer som brynes på hverandre og stadig større motstand mot de ideene som beveger seg i ytterkantene. Det er en miks med et farlig potensiale.

Ny opprustning

Spenningsnivået mellom vesten og Russland er nå det høyeste vi har sett siden den kalde krigen.

Den økte spenningen har flere årsaker. På en side har både NATO og EU ekspandert tungt. Mange i Russland føler at vesten har utnyttet deres svakhet etter Sovjets fall og føler en viss trangt til revansje. Samtidig har verdikampen spisset seg til etterhvert som Putin har vist seg stadig mer autoritær når det kommer til kontroll av mediene, spillerom for opposisjonen og ikke minst synet på LHBT-befolkningen.  Ved annekteringen av Krim fikk denne konflikten for første gang en skarp militær dimensjon.

Samtidig som Russland bruker en stadig høy andel av sitt BNP på det militære og opptrer mer aggressivt enn på lenge i internasjonale fora er NATO-landene i ferd med å innse at de henger etter.  USA er i ferd med å se seg lei på å betale Europas forsvar og legger nå betydelig press på å få de europeiske landene til å nå NATOs målsetning om å bruke 2 prosent av sitt BNP på forsvar.  Situasjonen er med andre ord spent. Selv om det naturligvis er vanskelig å se for seg noen større væpnet konflikt finnes det flere tegn på at Russland og NATO-landene i stadig større grad vil fortsette å teste hverandre militært.

Den eskalerende situasjonen mellom Russland og vesten har først og fremst konsekvenser for demokrati- og menneskerettighetssituasjonen internt i Russland. For å opprettholde et tydelig fiendebilde og nødvendig støtte i befolkningen bruker russiske myndigheter store ressurser på å kontrollere landets medier. Det finnes flere eksempler på kritiske journalister som har forsvunnet på mystisk vis og opposisjonelle stemmer undergraves med alle midler. Kritiske stemmer her hjemme vil hevde at vesten må ta sin de lav skylden for denne utviklingen. Enkelte, både på høyre- og venstresiden, har pekt på at det russiske fiendebilde blir styrket av at vesten ikke gjør mer for å motvirke en eskalerende spiral av opprustning og konflikt.

Mer konflikt gir mindre demokrati

Jeg har i denne oppgaven påpekt noen av de spenningene som eksisterer og er under oppbygning i dagens Europa. At det er tydelige motsetninger i et så mangfoldig kontinent er ikke noe nytt, men det er mye som tyder på at graden av polarisering er større enn på lenge.

Langt på vei er det mulig å hevde at den økte spenningen i Europa i stor grad skyldes stadig større kamp om knappe ressurser. I den kampen er man i dag i ferd med å dra i mange forskjellige retninger, fremfor å samles om et felles prosjekt.  Det er en drakamp som legger stort press på menneskerettigheter og demokrati store deler av Europa.

Selv om mange av de ulike utviklingstrekkene bringer med seg sine utfordringer er det påfallende hvordan mye av presset på demokratiet og menneskerettighetene i Europa oppstår i konfliktene som tegner seg opp. Ytringsfriheten synes mindre viktig enn å få gjennomslag for sitt eget verdensbilde i kampen mellom høyreekstreme og ekstreme islamister. Hensynet til demokrati og personvern må ofte vike til fordel for terrorlovgivning. Demokratiet taper tillitt og oppslutning i konflikten mellom velgermassen og en politisk elite med sterkt redusert troverdighet og sivile og politiske rettigheter står i fare for i stadig større grad å underordnes behovet for informasjonskontroll i kampen mellom Russland og vesten.

Alternativet til en situasjon med stadig større konflikter og mer sprikende verdensbilder er at de europeiske landene igjen finner tilbake til et felles prosjekt. Uavhengig av økonomisk vekst må det være et prosjekt hvor en stor del av befolkningen føler at byrder og goder er mer rettferdig fordelt enn det mange opplever i dag. Når alle sitter i samme båt skal det mer til å være den som slutter å øse når uværet treffer.

Litteraturliste

Euractiv 2014, It’s official: Last EU election had lowest ever turnout, http://www.euractiv.com/sections/eu-elections-2014/its-official-last-eu-election-had-lowest-ever-turnout-307773, lastet ned 2. Juni 2015

Hennesy Selah 2013, Europeans Lose Trust in Governments, http://www.voanews.com/content/europeanslosetrustingovernments/

1722815.html

Kenan Malik i VG 2015, ytringsfrihet uten “men”, http://www.vg.no/nyheter/meninger/terrorangrepetmotcharliehebdo/

ytringsfrihetutenmen/a/23458943/, lastet ned 2. juni 2015.

Jagland Thorbjørn i Aftenposten 2015, «mediene bidrar til å tegne fiendebilder i Europa», www.aftenposten.no/meninger/kronikker/kronikk-av-thorbjorn-jagland-mediene-bidrar-til-a-tegne-fiendebilder-i-Europa-8038126.html, skrevet ut 2. juni 2015

NUPI 2013, Høyreradikale partier i dagens Europa, http://www.nupi.no/Publikasjoner/Innsiktogkommentar/Hvorhenderdet/HHD2013/HoeyreradikalepartieridagensEuropa, lastet ned 2. juni 2015.

The statistics portal 2014, Youth unemployment rate in EU countries 2014, http://www.statista.com/statistics/266228/youthunemploymentrateineucountries, lastet ned 2.juni 2015

Pew Research center 2014, Confidence in government falls in much

of the developed world, http://www.pewresearch.org/facttank/

2013/11/21/confidenceingovernmentfallsinmuchofthedevelopedworld/, lastet ned 2. juni 2015.

Raknes Ketil 2012, Høyrepopulismens hemmeligheter side 8, Spartacus forlag, Oslo.

 

Stortingets portvoktere

Denne våren har Norges grunnlov blitt fornyet. Det er bra at vi reviderer og diskuterer byggesteinene for vårt demokrati. Nå er det på tide at partiene følger etter og løfter i fellesskap for at dette århundret skal bli mer demokratisk enn det forrige.

Mens hele det forrige århundret ble preget av demokratireformer i riktig retning har dagens velgere mindre politisk innflytelse enn noen gang. I realiteten er det i dag en håndfull personer i hvert parti som sitter på nøkkelen til hvem det er som skal representere oss i landets øverste forsamling. Det er på tide å flytte makten tilbake til velgerne.

Siden storhetstiden i etterkrigstiden har medlemstallene i de politiske partiene gått drastisk nedover. Bare siden 1990 har de (tidligere) store medlemspartiene AP, SP, KRF og Høyre fått mer enn halvert sine medlemmer.  Mens andelen av befolkningen med medlemskap i et politisk parti i 1980 var 16 prosent sank andelen til syv prosent i 2007. Ser man på andelen aktive medlemmer finner vi samme mønster. Mens syv prosent av befolkningen var aktive i et politisk parti i 1983 har andelen sunket til tre prosent i 2007. I nominasjonsprosessene som avgjør hvem som skal sitte på stortinget vet vi at andelen om er involvert er enda mye lavere. Det er et problem for demokratiet og det er en utfordring for mangfoldet i politikken.

Selv om velgerne har lite de skulle ha sagt når det kommer til Stortingsvalg har man fortsatt en rimelig mulighet til å bestemme hvem som skal sitte i kommunestyrer. Dessverre ser også dette ut til å stå i fare. Etter at mange folk valgte å benytte seg av denne muligheten i 2011 rykket Arbeiderpartiet i Oslo ut og ville forandre valgloven. De var rett og slett misfornøyde med velgernes valg og svaret var å frata velgerne makt. Det er enda et skritt i gal retning. 

Når medlemstallet i partiene minker så øker også avstanden til folk flest. En av de tingene vi vet om de som er politisk aktive er at de har høyere utdanning enn snittet. Den samme utviklingen ser vi blant de folkevalgte der stadig færre har en annen bakgrunn enn høyere utdanning eller partiskolen. Det er god grunn til å anta at dette er tendenser som forsterker hverandre. Man rekrutterer folk som er lik seg selv. Partiene er i ferd med å bli sosiale akvarium og stortinget har blitt så kjedelig at man godt kan forstå de nordmenn som er mer engasjert i MGP-avstemningen enn i stortingsvalg.

En slik monopolisering av den politiske makten som partielitene har stått for de siste tiårene har naturligvis også konsekvenser for politikken som føres. Personlig erfaringer, nettverk, bakgrunn og utdanning er sentrale elementer i å forme vår politiske forståelse. Derfor er det en fordel om stortinget er en plass der ulike mennesker med forskjellige erfaringer møte for idebrytning og utforming av god politikk for fremtiden. For at det skal være tilfellet trenger vi en større bredde enn i dag.

I realiteten er de aller fleste velgernes eneste innflytelse å få velge mellom åtte forhåndsbestemte kandidater. En håndfull mennesker utøver, gjennom nominasjonsprosessene, en enorm innflytelse over hvem som skal representere oss på stortinget. Denne makta bør spres. Et forslag er å gi tillitt til velgerne og la flere være med på å bestemme hvem som topper partienes stortingslister. En god start vil være å gjennomføre primærvalg der alle partiets medlemmer har stemmerett.

Det vil naturligvis være innvendinger også mot en slik modell. Mange vil sikkert frykte et personfokus av amerikanske proporsjoner eller at viktige egenskaper vil komme i bakgrunnen av medietekke og retoriske egenskaper.  Imidlertid er det ikke slik at det er ytterliggående politikere som er velgernes favoritter i dag. Det er tvert imot sentrumsnære og balanserte politikere som Gahr Støre, Hadja Tajik og Marit Arnstad som går best hjem hos velgerne. Hvis det allikevel skulle vise seg at en åpnere prosess vil vektlegge andre egenskaper enn det de lukkede komiteene gjør i dag er det uansett både legitimt og sunt.

Å gjennomføre primærvalg vil også gi velgerne en god grunn til å melde seg inn i et parti. I en tid hvor stadig flere beslutninger tas av stadig færre folk er det viktig at vi forsøker å involvere så mange som mulig i viktige politiske beslutninger. Vi lever i et samfunn hvor folk forventer at det følger rettigheter med medlemskap. Enten det er i det lokale treningssenteret, på netflix eller i politikken. Da må politikkens svar være å gi flere rettigheter enn det privilegiet det er å referere på et lokallagsmøte etter jobb.

Jeg vil selv fremme forslag til SV om å legge opp til mer åpne nominasjonsprosesser i alle fylker før valget i 2017. Jeg oppfordrer likesinnede i andre partier til å gjøre det samme. Vi har gode erfaringer fra de fylkene og partiene som har prøvd ut lignende ordninger før. Det er på tide å flytte makt.  Poltikk er rett og slett for viktig til å overlates til politikere.

 Bilde

Foto: David Krekling, NrK. 

Når kvinnehat blir ideologi

Kvinnehat kommer i mange innpakninger. At noen har skapt en ideologi ut av dårlig dametekke er vanskelig å forstå for de fleste av oss. At ideologien har klart å fostre en terrorist er ubegripelig. Det er på tide å ta tankene på alvor.

Amerikanske Elliot Rodger skjøt og drepte seks personer som et ledd i et politisk motivert hevntokt. Hevnen var tilsynelatende motivert av avvisningen han har opplevd fra kvinner opp gjennom hele livet. I sin avskjedvideo går terroristen langt i å gi kvinner kollektiv skyld for hans egen jomfrudom og straffen er tydeligvis døden.

Tankene er ikke nye. Vi har hørt det før. Den evinnelige sytingen fra menn som mener det er samfunnet, verdens kvinner og feministstaten som må ta ansvaret for at de mangler hell med kvinnene. Selve ideen om å holde verdens kvinner og stater kollektivt ansvarlige for manglende seksuell oppmerksomhet er konspirasjonstenkning på elitenivå. Til grunn for vrangforestillingene synes premisset å være at menn har rett på sex. Sex er noe som damer gir menn som belønning.

Den 25. mai skriver Eivind Berge følgende på twitter: «The Mens Rights Movement just got real». Den norske bloggeren og selverklærte anti-feministen er en ytterliggående representant for tankegangen om at sex er en rettighet for alle menn. Han har blant annet uttalt at voldtekt kan være et legitimt middel i kampen for likestilling. Samme mann har omtalt politidrap som «den edleste form for mannsaktivisme» og sagt at han nok ville utført det selv om han ikke hadde fått seg kjæreste.  Kort tid etter terrorhandlingene Eivind Berge også ideologien til drapsmannen i forsvar på sin blogg. Han hevder å være tilknyttet et løst nettverk av noen hundre bloggere for mannsaktivisme.

Tankene til Elliot Rodger er med andre ord ikke unike. De færreste kvinnehaterne går til det skrittet at de blir terrorister, men å bruke vold mot kvinner er ikke noe nytt fenomen. Tanker som at voldtekt er legitimt og noe som kvinner fortjener er heldigvis ikke gjengs oppfatning, men heller ikke unikt. De aller fleste kvinner som har uttalt seg i media vil kunne skrive under på at seksualiserte trusler er noe som hører med rollen som offentlig person. Seksuelle overgrep benyttes som demonstrasjoner av makt i alle samfunnslag, i alle land.

Tanken om å løfte frustrasjonen som kan oppstå for den som mangler suksess på damefronter opp til strukturnivå er absurd.  Hvis menn systematisk undertrykkes, som det gis uttrykk for, må det finnes noen som undertrykker. Å mene at kvinner kollektivt undertrykker en gruppe menn ved å nekte dem sex vitner om et forvrengt syn på både kvinner og sex. I en verden hvor sex er en rettighet for menn så er retten til å velge partner tatt vekk fra kvinner. I en verden hvor sex kun sees på som belønning har ikke kvinner lenger en selvstendig seksualitet.

Den såkalte mannsaktivismen tatt til sitt ytterpunkt er en form for politisk ekstremisme. Ideologien er totalitær fordi den ser på den kollektive mannsundertrykkingen som så sterk at både vold og voldtekt er legitime virkemidler.

Denne kvinnehatende ideologien må tas på alvor fordi det er en konstant terrortrussel mot verdens kvinner. De færreste vil risikere å bli ofre for offentlige massakre, men ideologien kan også gi næring til de som er terrorister i eget hjem. 

Vellykket kampdag!

I dag har SUere bidratt til å gjennomføre vellykkede arrangementer i hele landet. Det rykte som rekordstore 1.mai-tog i by så vel som bygd.

Takk til alle SUere i hele landet som har vært med på å sette vårt preg på de lokale arrangementene.

I år har det vært viktig for SU å sette fokus på den alvorlige situasjonen for ungdom og arbeidsfolk i Europa. I tillegg har kampen for et anstendig arbeidsliv og en fremtidsretta produksjon vært løftet frem av SUere gjennom hele dagen.

Selv tok jeg også et oppgjør med de stadig mer skamløse elitene i Norge. De som ikke skjønner at dette landet er bygd både på rett og plikt, men hever seg over reglene som alle vi andre må forholde oss til. Har også skrevet et eget innlegg om saken. Det kan leses her.

Legger inn noen utdrag fra talen min på Sunndalsøra under:

Til alle tider har foreldre jobbet hardt mens de har sagt til seg selv at de skal overlate et bedre samfunn til sine barn enn det de selv vokste opp i. Gjennom de siste hundre årene har arbeiderbevegelsen bidratt til at hver generasjon har fått det litt bedre. Det Europa står ovenfor er den første generasjonen på hundre år som overtar et dårligere samfunn enn det deres foreldre vokste opp i.

 

Europa brenner og det er folk som oss som betaler regninga. Spørsmålet er hvordan vi skal svare. Hvordan skal vi i Norge svare på en situasjon i Europa der arbeidsfolk ikke bare blir fratatt verdiskapninga, men også verdigheten.

 

Jeg tror det svaret finnes i arbeiderbevegelsen. Jeg tror det er mulig å organisere samfunnet på en annen måte. Jeg vet at det er mulig fordi vi har gjort det før.

Det krever et konkret og offensivt politisk program med gode svar. Det må bygge på produksjon, rettferdighet og fellesskap.

Vi trenger en ny industripolitikk. En politikk som tør å tenke på hvordan vi bygger nytt, ikke bare beholder gammelt. Som vrir spekulasjon til produksjon, som er villig til å bruke muskler i selskapene vi eier og som sier at krafta er til for å brukes- ikke selges på børs! Og som slår fast en gang for alle at Norge er og blir en industrinasjon. Og at vi faktisk er ganske stolte av det!

Et samfunn som ikke vet å verdsette de som gjør jobben kommer aldri til å lykkes. Noe av det beste med Norge er at vi har vært et land der alt arbeid skal være til å leve av og med. Dessverre ser vi hver dag at den tankegangen blir utfordret i bransjer som bygg og anlegg, i servicebransjen, innen renhold og til og med enkelte steder i industrien.

Spørsmålet er om vi skal være et land som verdsetter hardt arbeid eller om vi skal fortsette en utvikling der hardt arbeid straffer seg og vi forventer at det er utlendinger som skal gjøre den tyngste jobben og det uten skikkelig betaling.

Jeg vil ikke at vi skal være et slikt land fordi jeg synes det er uanstendig. Jeg synes det er en skam for en sivilisert nasjon at det finnes arbeidsfolk i full stilling som ikke har godt nok betalt til å kunne leve av lønna si.

Norge og arbeiderbevegelsen er bygd på rett, men også på plikt. Plikten til å alltid strekke seg etter å gjøre skikkelig arbeid, alltid bære sin del av lasset. Aldri ta mer enn man har krav på og aldri utnytte systemet.

I Norge er vi i ferd med å se en elite som gir faen i plikta og stikker fra resten av oss.

Med et Europa i krise har vi en regjering som har programfestet de samme løsningene som beviselig ikke har fungert i noen andre land. Det er kun gjennom arbeiderbevegelsen og kollektiv organisering vi kan sørge for at Norge velger en annen retning. At vårt land kan være en inspirasjon for andre land fremfor å delta i et kappløp mot bunnen.