Å flykte til ufrihet

Dette er et bok-essay knyttet til Hanna Gadbans bok «Min jihad: Jakten på liberal islam». Teksten sto opprinnelig på trykk i tidsskriftet Minerva.

Hanna

«Det jeg ikke skjønner med landene deres er at det finnes islamister der»

Ordene kommer fra en palestiner jeg ble kjent med for et par år siden. Vi kjører gjennom Jordan-dalen og diskuterer stort og smått. Jamal har nettopp gitt uttrykk for sin avsky mot Hamas og andre islamister som ødelegger for vanlige mennesker i Palestina. «Det jeg ikke skjønner», fortsetter han, « er at folk flykter fra den dritten som Hamas står for, kommer til land med frihet de bare kunne drømt om i hjemlandet og fortsatt ender opp med å støtte krefter som vil ta fra dem den samme friheten».

Disse korte formuleringene fra en glovarm biltur i Jordandalen dukker til stadighet opp i tankene mine når jeg leser den nye boka til Hanna Gadban. Gadban har skrevet boka «min Jihad: jakten på liberal islam». Hun er født i Irak, men flyktet til Sverige under Saddam Hussain. Hun beskriver seg selv som feminist, muslim og liberaler. Med det utgangspunktet er det naturligvis ingen vei utenom en rekke beskyldninger om å spre islamofobi og rasisme.

Forfatteren har selv for lengst forkastet bokstavtro islam til fordel for en liberal religionsforståelse som minner veldig om resonnementer jeg ofte hører fra liberale kristne. Hun tror på en form for gud, men ser på sin tro først og fremst som en sak mellom Han, eventuelt Hun, og henne selv.

Noe av det mest oppsiktsvekkende med boka til Gadban er den omfattende jobben hun har gjort i å avdekke salafismens og wahabbismens innflytelse blant muslimske foreninger og moskeer i ulike deler av Sverige. Wahabbismen, ofte kalt salfisme av tilhengere, er som kjent statsideologien til det islamistiske styret i Saudi-Arabia og kjennetegnes ved bokstavtro tolkning av koranen, sharialovgivning og streng kjønnsapartheid. Hanna Gadban kan vise til en rekke ledende svenske muslimer som har sin utdanning fra det islamistiske og Saudiarabiske universitetet i Medina.  At denne reaksjonære ideologien har fått fotfeste enkelte steder i Sverige er ille nok. Enda mer alvorlig er det imidlertid, som Gadban avdekker, at flere av de ledende salafistiske figurene i Sverige også har tilegnet seg posisjoner innenfor organisasjoner som jobber med antirasisme og mot islamofobi. Flere av disse har stort gjennomslag i offentligheten og mottar i tillegg støtte fra den svenske staten.

En av de som trekkes frem i boka er den salfistiske Amaj Aziz. Aziz er sentral i flere islamofobiprosjekter og har i den forbindelse blant annet en TV-opptreden i 2013. Anledningen er at han beskylder det TV-programmet uppdrag granskning for islamofobi etter at de avdekker urovekkende holdninger mot kvinner i enkelte moskeer. Blant annet blir kvinner oppfordret til ikke å anmelde partnervold. Aziz pleier videre et omfattende samarbeid med den enda mer kontroversielle predikanten Bilal Phililps som han inviterer til å snakke på en konferanse om nettopp islamofobi. Philips er blant annet kjent for å mene at utroskap og homofili skal straffes med døden, for å unnskylde selvmordsbombing og å støtte barneekteskap.

At antirasistiske organisasjoner blir kuppet av folk med ekstreme personer med en tydelig ideologisk agenda er dessverre heller ikke et ukjent fenomen for oss nordmenn. Det har i hvert fall to meget skadelige virkninger. For det første er det det meget hemmende for den offentlige debatten når begreper som rasisme og islamofobi blir omdefinert til å gjelde alle som er uenige i bestemte ideologiske og religiøse agendaer. I følge Gadban er det nettopp dette som har skjedd i Sverige.  Her har utviklingen vært at selv muslimer, som henne selv, jevnt og trutt blir beskyldt for islamofobi rett og slett fordi det man fronter er feil versjon av islam.

Hat mot muslimer er et reellt problem i både Norge og Sverige. Aftenposten har de siste ukene dokumentert flere tilfeller av hatvold og oppfordring om vold og trusler mot muslimer i Norge. Både debatten og muslimer som blir utsatt for hets og vold taper når ekstreme krefter blander dette sammen med legitim religionskritikk. Både antirasismen og feminismen mister sin kraft når den går over i relativisme.

Blant de mer hjerteskjærende scenene er når vi møter en av Gadbans venninner, Nour. I likhet med forfatteren er hun født i Irak, men i oppveksten i Rinkeby opplevde hun en så omfattende sosial kontroll at hun uttrykte glede når asylsøknaden til familien ble avslått og de måtte returnere til Irak.  Historien er et vitnesbyrd om et samfunn som er så opptatt av toleranse at det ender opp med å støtte religiøse overhoders kamp for kontroll over unge kvinner.

Mye av kampen for en mer liberal islam må uten tvil tas innenfra. Allikevel er faktum at det svenske storsamfunnet tar stilling i en intern religiøs kamp den dag i dag. For hver tilpasning man gjør til religiøse særkrav og hver undertrykkende skikk man ser gjennom fingrene med tar man i realiteten stilling for de mest konservative om begrenser rommet for alle krefter som måtte ha en mer liberal agenda.

Kampen mot ekstrem islam er full av paradokser. Blant de tydeligste er hvordan mye av den strengeste hetsen av muslimer ikke bare kommer fra høyreekstreme, men også fra muslimer med en mer ortodoks tolkning av religionen sin. En av de største oppgavene for det svenske samfunnet blir å føre en politikk som sikrer både menneskerettigheter, likestilling og reell religionsfrihet for alle mennesker. Ikke bare de som nyter godt av Saudi-Arabiske oljepenger.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s